Kroppen protesterte allerede før start

Allerede før start begynte utfordringene: Kvelden før fikk jeg lett feber, og jeg var usikker på om den skyldtes stress og nerver, eller om kroppen var i ferd med å bli syk. Feberen var fortsatt til stede da jeg våknet på løpsdagen, men jeg følte meg ikke syk ellers og bestemte meg for å stille til start.

Jeg hadde utarbeidet en detaljert plan for løpet, time for time. I planen sto det hvor mange kilometer jeg skulle løpe, samt væske- og næringsinntak per time, slik at supporten visste akkurat hva jeg skulle ha i meg og hva jeg skulle prestere. Jeg var så heldig å ha med samboer og ultraløper Jørgen Wilthil, samt ultraløper og Tailwind-ambassadør Tiril Lindberg som support.

Næringsstrategi og næringsinntak

De første timene gikk det meste som planlagt, bortsett fra at det var tungt og varmt å løpe. Jeg fulgte næringsplanen og fikk i meg de planlagte to scoops Tailwind i 350 ml vann per time.

Jeg drakk Tailwind i to timer, deretter vann med salt den tredje timen, og tok 2–3 226ERS-gels, eventuelt med litt potetmos, banan eller saftis. Planen var å komme kvalme og «palate fatigue» i forkjøpet ved å drikke vann hver tredje time. Det fungerte sånn passe bra. Jeg ble ikke kvalm før etter 10–11 timer.

I planen sto det også når jeg skulle ha de ulike smakene av Tailwind, slik at det ble litt variasjon. I tillegg la jeg inn kun Tailwind Matcha og Raspberry i nattetimene, slik at jeg fikk i meg koffein.

Utover natta måtte jeg også ty til cola på grunn av kvalme, noe som resulterte i at jeg fikk i meg litt for lite næring i disse timene, og tempoet gikk ned. Note to self: Neste gang skal jeg be supporten blande i 1–1,5 scoop Tailwind Naked i colaen, slik at det blir nok karbohydrater.

Jeg sliter alltid med å tygge når jeg løper langt, så myk og mild mat som banan og potet fungerer godt som tillegg til Tailwind og gels for meg. For første gang i et løp forsøkte jeg potetmos – og det fungerte skikkelig bra! Selv om kroppen får alt den trenger fra Tailwind og gels, er det likevel godt med noe som fyller magen når løpet strekker seg over et døgn.

Å holde seg løpende hele døgnet

Løpsmessig klarte jeg lenge å holde de planlagte kilometrene, til tross for at kroppen ikke spilte helt på lag. Frem til time 16 lå jeg på eller litt foran planen, men etter time 16 ble jeg liggende litt etter.

I ettertid kobler jeg dette tydelig til at det var i disse timene jeg slet med å få i meg nok næring. Da er det ikke rart at tempoet går ned. Da det lysnet og kvalmen roet seg, fikk jeg igjen i meg Tailwind – og tempoet økte noe.

Selv om hovedmålet mitt var VM-kravet på 224 km, var ønskemålet 230 km. Dette ga jeg slipp på rundt time 16–18, da jeg slet med næring og var veldig varm, til tross for at jeg fikk is i nakken for å kjøle meg ned – selv midt på natta. De fleste andre løperne kledde på seg langermet eller jakke, mens jeg løp i singlet og med isbuff rundt halsen. Jeg tror faktisk ikke jeg hadde klart å fullføre uten den.

Det å kunne justere planen er veldig viktig i slike løp, men det gjelder samtidig å ikke gi opp håpet for tidlig. Det skulle jo vise seg – slik det ofte gjør i lange ultraløp – at form og energi svinger.

De siste timene klarte jeg å hente meg inn igjen og løpe litt fortere enn planlagt, samtidig som jeg ga meg selv tillatelse til å gå i og ut av supportsonen og løpe resten av runden.

Da jeg nådde 224 km med litt under en halvtime igjen, hadde jeg egentlig lyst til å bare gå resten. Men da fikk jeg streng beskjed (les: kjeft) av support Tiril om å ta meg sammen og løpe for å sikre førsteplassen. Etter noen tårer og uttalelsen om at jeg egentlig ikke hadde lyst til å vinne, tok jeg meg selv i nakken og gjorde som før: gikk i supportsonen og løp resten av runden. Kjeft funker! Takk, Tiril :)

Heldigvis! Denne strategien ga meg 228 km, førsteplass i kvinneklassen og tredjeplass totalt. Hadde jeg også løpt i supportsonen, hadde 230-målet vært godt innen rekkevidde (det får bli neste gang 😊).

En mental jobb like mye som en fysisk jobb

Et 24-timersløp handler om mer enn distanse. Det handler om å teste egen kapasitet, både fysisk og mentalt. Målet var ambisiøst, men realistisk – forutsatt at alt fungerte, spesielt ernæring og pacing.

Likevel viste det seg at målet var innen rekkevidde, selv når ikke alt fungerte som det skulle og kroppen slo seg vrang.

Jeg fikk god trening i mentalt arbeid fra første kilometer. Allerede etter 3–4 timer var jeg en tur nede i kjelleren, og fant ut at jeg ikke trenger å føle meg bra i det hele tatt – jeg trenger bare å løpe.

Det ble mantraet for 24 hours in Hell:
Jeg trenger ikke ha det bra, jeg trenger bare å løpe.

Tenk at noe så enkelt kan gjøre en så stor forskjell!

Læring til neste lange ultraløp

• Jevn energitilførsel er helt avgjørende
• Bland Tailwind i andre ting enn vann, som for eksempel cola eller smoothie
• Mentale strategier må trenes like mye som kroppen
• Små justeringer kan ha stor effekt
• Support (som vet hva ultraløp krever) er gull

Dette løpet bekreftet for meg hvor komplekst et 24-timersløp er. Det er en kontinuerlig balanse mellom kropp, hode og ernæring – og en erfaring som gir motivasjon til videre utvikling.